I nasjonalparkens randsone ved den gamle gruveveien i Stordalen ligger den herskapelige Hytteskrivegården, som både var bolig for hytteskriveren med familie, og kontor og arbeidsplass for mange mennesker. Våningshuset er restaurert og er møblert slik det kunne ha vært på slutten av 1800-tallet. På tunet er det også et fjøs og to bur og spor etter smeltehytta og andre bygninger som hørte gården og driften til. Hytteskrivergården var en gang sentrum i den omfattende kobberutvinningen i fjellene rundt Meråker fra 1750 og fram til 1879. Hytteskrivergården har en rik og spennende historie, så dersom du er i området, er det absolutt verdt å besøke denne erverdige gården. Hytteskrivegården blir driftet av Meråker Musea, som er en lokal organisasjon som forvalter og driver flere av de andre museene i Meråker-området, blant annet Meråker Industrimuseum og Pulden Bygdemuseum. Meråker Musea ble stiftet i 1950 og har siden den gang vært pågangsdriver for en rekke restauringsarbeid ved de ulike museene. Flere av bygningene har, etter mange år uten oppgradering, blitt skadet, råtnet eller forfalt, og det ville de lokale folkene bak Meråker Musea gjøre noe med. Det var tross alt snakk om å kunne bevare flere hundre år med lokalhistorie. Det kan man være glad for i dag, for Hytteskrivergården og de andre gamle bygningene har fått nytt liv og kan besøkes og utforskes av alle som har interesse eller glede av det.
Hytteskrivergårdens historie
Går vi tilbake til året 1770, var det stor gran- og furuskog på Stordalen, og sannsynligvis var det få fastboende her. På andre sida av fjellet, i Selbu, hadde Selbo Kobberværk ei smeltehytte. Den ble etablert i 1713, og hentet malmen sin fra gruvene i fjellet mellom Selbu-Tydal og Meråker. Litjfjellgruva, som ligger 5,5 km fra Gilså, kom i drift i 1760, og den var svært malmrik. Veien fra denne gruva til smeltehytta i Selbu var både lang og vrang. Derfor ble det reist ei smeltehytte her på Gilså. Smeltehytta kom i drift i 1771 og til å begynne med var det 3 smelteovner i drift. Den første hytteskriver var Ingebrigt Breche fra Kvikne. På den tid var boligen til hytteskriveren ei enkel stue med torvtak. I 1800 fikk smeltehytta garovn. På det meste arbeidet det rundt 30 mann her, og smeltehytta ble et sentrum. Tidlig på 1800-tallet ble det derimot tynt med skog i området, og det ble bestemt at det skulle bygges en ny smelteovn et godt stykke unna. Da smeltehytta på Gilså brant ned rundt 1830, ble det full stans i alt arbeid. I 1840 kom en ny hytteskriver til Gilså og han bygde en ny smelteovn. Ole Iversen het han og han var en svært sentral person i verkets storhetstid. Han var rett og slett konge av Gilså. Han hadde ansvaret for alt som hadde med smeltinga å gjøre, men mest av alt skulle han skrive; lage oversikter, føre regnskap og gi rapporter. I 1879 brant smeltehytta igjen, men denne gangen ble den ikke bygget opp på nytt. Smelteeventyret på Gilså var over, men selv om det var slutt på smelting, ble Iversen-familien dog boende på gården. Utover 1900-tallet skiftet gården eier flere ganger. I 1989 ble den derimot overtatt av Meråker Kommune, som i 1990 startet med restaureringen av den gamle Hytteskrivergården.
Besøk Hytteskrivergården
Hytteskrivergården i Gilså er åpen for besøkende hver søndag i sommerhalvåret, mellom 1 Juni og 7 September, mellom kl. 13.00 og 17.00. Dersom man ønsker privat omvisning for større grupper, kan dette arrangeres med Meråker Musea. Gruppeomvisning koster 100 kr. per person, og minstepris er 2000 kroner. På privat omvisning vil omviser også fortelle fra 2017 da Hytteskrivergården ble brukt som lokalitet i filmen «The Bird Catcher».